onsdag 30. november 2011

Hannibal

Hannibal, som betyr "Baal er meg nådig" på punisk, ble født 247 f.Kr. og døde 182 f.Kr. Han var en fønikisk statsmann, politiker og general fra Karthago. Han er mest kjent for sine bedrifter i den andre punerkrig, der han  gikk inn i Italia og nedkjempet hærstyrker fra den romerske republikk. Han er regnet som en av de aller beste militære lederne gjennom tidene, likestilt med Aleksander den store, Julius Cæsar, Scipio Africanus og Napoleon. Militærhistorikeren Theodore Ayrault Dodge kalte Hannibal «strategiens far».

Bakgrunn:

Hannibal Barca var sønn av Hamilcar Barca (en annen stor karthagensk general)
Hannibal hadde arvet sin fars evner innenfor militæret og ble sett på som en like god general som hans far.
Han ble med i farens felttog på den iberiske halvøy, og sverget en ed om at han alltid skulle være Romas fiender. «Jeg sverger at så snart alderen tillater det ... skal jeg med flammer og stål besegle Romas skjebne.»

Etter at faren ble drept i et vellykket feltog i Hispania, tok Hannibals svoger, Hasdrubal, kommandoen over Hamilcars tropper og gikk med på en avtale med romerne om at Karthago ikke skulle erobre områdene nord for elven Ebro og at romerne ikke skulle krysse sørover. Hannibal ble øverstkommanderende i hæren. Etter at han tok kommandoen, brukte han to år på å erobre de gjenværende områdene i Hispania, sør for elven Ebro. Så gikk han til angrep på den romerske byen Saguntum og etter åtte måneders beleiring tok han byen. Dermed hadde han fått sin krigserklæring mot Roma.



Hannibals hær i Hispania var på rundt 90 000 fotsoldater og 12 000 ryttere. Hannibal forlot Carthago Nova våren 218 f.Kr. På veien til Pyreneene måtte han kjempe seg gjennom mange fiendtlige stammer, noe han klarte ved hjelp av sine taktikker. Hannibal ble klar over at han måtte krysse både Pyreneene, Alpene og flere store elver samtidig som han måtte kjempe mot gallerne som var i området. Men dette ble enklere en antatt da han klarte å mekle med de galliske høvdingene. Han nådde Rhone i september, før romerne klarte å samle seg å gjøre motstand. Ved Rhone talte Hannibals hær 38 000 fotsoldater, 8000 ryttere og 37 krigselefanter.

Etter å ha utmanøvrert de innfødte som hadde prøvd å forhindre hans reise gjennom Gallia, gikk han forbi en romersk styrke som var sendt for å stanse ham. Deretter gikk han opp dalen i en av bielvene til Rhone og i løpet av høsten kom han frem til foten av Alpene. Hans ferd over Alpene er en av de mest berømte bragdene fra antikken. Totalt mistet han halve hæren på 46 000 menn.

Etter at Hannibal hadde kommet inn i Italia, gikk han til mange av gallerne og ba om deres støtte mot romerne. Han fikk noen av gallerhøvdingene på sin side, men de fiendtlige turte ikke å sette seg opp mot Romas makt. Publius Cornelius Scipio, den romerske konsulen som hadde ledet de romerske styrkene i forsøket på å avskjære Hannibal, hadde hastet tilbake til Italia med en liten avdeling soldater for å møte Hannibal. Mens Hannibal beveget seg ned Po-dalen, møtte han styrkene til Scipio i en liten trefning ved Ticinus. Her tvang Hannibal romerne til å trekke seg ut av Lombardia-sletten. Denne seieren hadde stor betydning i Hannibals forsøk på å svekke romernes kontroll over gallerne. Resultatet av romernes nederlag ved Ticinus, var at gallerne ble oppmuntret til å slutte seg til karthagerne. Snart var nesten hele det nordlige Italia uoffisielt alliert med Hannibal. Galliske tropper sørget for at hæren hans snart var tilbake til en styrke på 40 000 mann. Hannibals hær var nå klar til å invadere Italia. Scipio ble alvorlig skadet i trefningen og trakk seg tilbake over elven Trebia med sine soldater og slo leir ved Placentia for å avvente forsterkninger.

Etter at han hadde sikra posisjonen sin i Nord-Italia, innkvarterte han troppene sine hos gallerne for vinteren. Men dette gjorde at gallerne ble misfornøyde og Hannibal ble tvunget til å lage egen leir.
Det romerske senatet valgte Cnaeus Servilius og Gaius Flaminius til konsuler. Begge forventet at Hannibal ville fortsette sin fremrykning og tok sine tropper ut for å stenge av de østlige og vestlige rutene som Hannibal kunne bruke for å rykke frem mot Roma.

Da han ankom Etruria våren 217 f.Kr., bestemte Hannibal seg for å trekke den romerske hovedarméen under Flaminius inn i et feltslag ved å ødelegge området Flaminius var satt til å beskytte, foran øynene på ham.  Samtidig forsøkte han å svekke lojaliteten til Romas allierte ved å vise at hun ikke var i stand til å beskytte dem. Til tross for dette ble Flaminius sittende i leiren ved Arretium.

Ute av stand til å trekke Flaminius til et slag, marsjerte Hannibal rundt hans motstanders venstre flanke og blokkerte Flaminius fra Roma. Hannibal rykket raskt gjennom høylandet i Etruria og provoserte Flaminius til en rask forfølgelse. Hannibal overrasket romerne på en lysning på bredden av Trasimeno og ødela hæren og drepte Flaminius. Han hadde nå kvittet seg med den eneste feltstyrken som kunne hindre ham i å rykke frem mot Roma, men han innså at uten beleiringsmaskiner hadde han ikke håp om å ta byen. Han foretrakk å utnytte seieren sin ved å rykke inn i det sentrale og sørlige Italia og forsøke å utløse et opprør mot Roma.

Roma var i panikk. «Da nyhetene om nederlaget nådde Roma,» forteller Polybios, «klarte ikke statens ledere å skjule eller tone ned faktaene på grunn av katastrofens omfang, og var påkrevd å kalle sammen til et folkemøte og annonsere dem. Da praetoren sa 'Vi har blitt beseiret i et stort slag' skapte det en slik redsel at for de som hadde vært til stede ved begge anledninger, virket katastrofen mye større nå» I en slik krise var der bare en ting å gjøre, og det var å oppnevne en diktator.
Mannen de utvalgte som diktator, var Quintus Fabius Maximus, en intelligent general.
Fabius brukte ikke romersk militærstrategi og adopterte fabianstrategi som går ut på å nekte å delta i feltslag med sin motstander mens han plasserte flere romerske tropper i nærheten av Hannibal for å hindre hans bevegelser. Mens han forsøkte å unngå slag, sendte Fabius istedet ut avdelinger mot avdelinger fra Hannibal som var ute og sanket forsyninger. Han manøvrerte den romerske hæren alltid i ulendt terreng for å utligne Hannibals overlegne kavaleri. Innbyggere i små nordlige landsbyer ble oppfordret til å plassere ut utkikksposter slik at de kunne samle husdyrene og eiendelene sine og flykte inn i befestede byer.

Etter som året gikk mot slutten, bestemte Hannibal seg for at det ville være svært uklokt å overvintre i det ødelagte lavlandet i Campania, men Fabius hadde sørget for at alle passene ut av Campania var blokkert. En natt samla Hannibal sammen alt kveget og festet brennende fakler på hornene deres. Han drev dem langs en kløft nær passet. For romerne som voktet passet, gav dette inntrykk av at karthagerne ved hjelp av fakler forsøkte å flykte gjennom skogene og forlot posisjonen for å angripe dem. Etter at romerne hadde jaget bort kveget, okkuperte Hannibal passet og hæren hans kom seg gjennom uten motstand.

Det romerske senatet gjenopptok valget av konsuler i 216, og utnevnte Gaius Terentius Varro og Lucius Aemilius Paullus. I mellomtiden satte romerne sammen en ny armé som var større enn de noen gang hadde hatt, i håp om å få suksess gjennom tallmessig overlegenhet.
De sendte åtte legioner i felten, noe som tilsvarer omtent 100 000 mann. Dette var en hær som var 2-3 ganger større en Hannibal sin hær. Dette var likevel ikke noe hinder for Hannibal å knuse dem. I Slaget ved Cannae mistet mellom 50 000 og 70 000 romere livet eller ble tatt til fange.

Dermed ble de greske byene på Sicilia oppmuntret til å gjøre opprør mot Romas politiske kontroll, mens den makedonske kongen Filip V lovet støtte til Hannibal, og satte dermed i gang den første makedonske krig mot Roma. Hannibal sikret seg også en allianse med den nylig utnevnte Hieronymus av Syrakus.

Etter slaget ved Cannae tok romerne i bruk fabianstrategien igjen og brent jords taktikk.
Det ble vanskeligere og vanskeligere for Hannibal å holde på sin posisjon i Italia, ettersom han ikke fikk erstattet sine tap. Han sende flere bud til Karthago, men hans politiske motstandere snakket i mot dette og troppene ble i stede sendt til Iberia for å demme opp mot romerne der. Fremdeles knuste han alle hærer som ble sendt mot han. Men Hannibal ble likevel nødt til å reise tilbake til Karthago for å beskytte landet mot en romersk invasjon ledet av Scipio Africanus.

Scipio og Hannibal møttes på de åpne slettene ved Zama. Hannibal stilte med 50 000 fotsoldater og 4000 ryttere, mens Scipio hadde 34 000 fotsoldater og 8700 ryttere. Hannibal organiserte sine tropper i tre forskjellige grupper bak 80 krigselefanter, mens han plasserte sine uerfarne ryttere ved flankene. Den første gruppen bestod av infanteri av forskjellige folkegrupper, gallere, ligurianere og balerianere. I den andre gruppen plasserte han karthagenere og libyanere, mens han plasserte sine veteraner fra Italia i den tredje gruppen. Hannibal holdt bevisst tilbake den tredje gruppen for å få Scipio til å angripe sentrum, slik at han kunne omringe den romerske hæren med den tredje gruppen. Da slaget var i gang oppstod det panikk blant de karthagenske krigselefantene, noe som førte til at Hannibals kavaleri ble splittet. Da det romerske og numidiske kavaleriet angrep, flyktet det karthagenske kavaleriet med romerne hakk i hel. I sentrum var det store, blodige kamper mellom infanteriene. Det så lenge ut til at Karthago skulle gå av med seieren, og da Hannibal satte inn veteranene fra gruppe tre, så det veldig stygt ut for romerne. Hadde det ikke vært for at det romerske kavaleriet kom tilbake til slagmarken, ville nok utfallet av kampen vært noe annerledes. Resultatet ble imidlertid at de romerske rytterne angrep Hannibals styrker i ryggen, noe som førte til at de ble slaktet ned i stort antall. Hannibal selv klarte så vidt å unnslippe med livet i behold. 31 000 karthagenske soldater ble drept og 15 000 ble tatt til fange.

Syv år etter slaget ved Zama forlangte romerne Hannibal utlevert i frykt for den voksende karthagenske velstanden. Av den grunn gikk Hannibal frivillig i eksil.
Romerne var bestemt på å innhente Hannibal, men Hannibal nektet å overgi seg. Til slutt tok Hannibal en gift som han, etter legendene, trolig har oppbevart i en ring en lang stund. I følge Titus Livius døde han i 183 f.Kr. Samme år som Scipio Africanus.


Spørsmål:
1.Når ble Hannibal født?
2. Hvilken romersk general klarte å knuse Hannibal og invandere Karthago?
3. Hva het den konsulen som fikk fabianstrategi oppkalt etter seg? (fult navn)